Av Stein Lillevolden
Den antatte gjerningsmannen til massakren i Oslo og på Utøya i Norge, Anders Behring Breivik, fremstår ved første øyekast ikke som den typiske høyreekstreme terrorist. En diplomat-sønn og medlem av Frimurerlosjen, kristenfundamentalist, kulturkonservativ bonde og selvstendig næringsdrivende ligner ikke nettopp på den profil man er vant til å tegne av en rasistisk voldsmann. Men han er et uttrykk for den endring som skjer på den høyreekstreme, anti-islamske front og ikke bare en rablende gal mann med automatvåpen og bomber.
Norsk beredskap mot høyreekstreme grupper og organisert rasisme i Norge har i stor grad vært fiksert på 1990-tallets «White Power» og naziskinhead-bevegelse som endte i grov vold og det rasistiske knivdrapet på den 15-årige Benjamin Hermansen rundt tusenårsskiftet. Samfunnets motstand mot dette drapet førte til at de fleste tradisjonelle nazistgrupperingene enten gikk i oppløsning eller i dvale. Men i mellomtiden har det norske samfunnet beveget seg i en stadig mer islamofob anti-invandringsretning, der folkevalgte politikere kunne hevde meninger i parlamentet som man tidligere kun fant hos de mest obskure grupper på internett. De åpent rasistiske forklaringsmodeller er fortsatt noe tabubelagt, men har blitt fornyet av idéene om kulturkonflikter og det falske bildet av at Norge tidligere var et monokulturelt samfunn og et fredens himmelrike på jord, mens nå har politikerne forrådt sin befolkning.
Den anti-muslimske vekst
Det har vært trangt rundt høyreekstremistenes håndvask i dagene etter det grusomme terroranslaget i Oslo og mot den sosialdemokratiske ungdomsleir på Utøya 50 km nordvest for hovedstaden i Norge. Den ene etter den andre bedyrer sin store forbitrelse og sorg og på rekke og rad frikjenner seg selv for all medskyld. Antallet som på eget initiativ har følt behøv for å bedyre sin uskyld, er i seg selv et talende uttrykk for omfanget av det anti-muslimske universets vekst i Norge det siste tiår. Alle de som tidligere alltid stod i fare for å bli avslørt som simple rasister har omfavnet teoriene om «Clash of the Civilizations» og multikulturalismens farer. Befridd fra mistanken om rasisme har medført at alle sperrer mot angrep på andre mennesker er borte.
Fremskrittspartiets betydning
Det populistiske Fremskrittspartiet i Norge oppstod i etterdønningene av det politiske jordskjelvet rundt den første folkeavstemningen om EF i 1973, og fikk sitt første oppsving som et rent skattenekter-parti, men med partistifter Anders Langes røtter tilbake til 1930-tallets halvfascistiske Fedrelandslaget, tok det ikke lang tid før motstand mot innvandring ble deres store fanesak og stemme-magnet. Dette ble stadig mer rendyrket etter at Carl I Hagen tok over partiet i 1978. Han kunne være nøye på å holde de mest rasistiske krefter ute av partiets ledelse for å unngå marginalisering, men kunne selv argumentere på klart rasistisk og islamofobisk grunnlag, mens han i neste øyeblikk ekskluderte personer fra partiet som hadde kommet med «uheldige» uttalelser. Hagen klarte stort sett å balansere på stram line i sin patrikalske ledelsesstil, med mistenkeliggjøring og uthenging av folkegrupper på den ene side og populistisk forsvar av den lille mann og velferdsstaten på den annen side. Det er ingen overraskelse at massemorderen Anders Behring Breivik i mange år var medlem av Fremskrittspartiets ungdomsorganisasjon.
Nine-Eleven fjerner alle sperrer
Etter angrepet på World Trade Center og norsk deltagelse i krigene i Irak og Afghanistan, åpnet det seg nye muligheter for den anti-muslimske verdensanskuelse. Frem til Breiviks bombeangrep var det ikke lenger nødvendig med humanistiske hensyn i den høyrepolitiske retorikken, og dette smittet av på resten av norsk politikk. Det skjedde en forråelse og kynisk utnyttelse av enhver sak som kunne appellere til folks usikkerhetsfølelse. Med Fremskrittspariets voksende regjeringsdrømmer etter formidabel fremgang i opinionsmålinger ble angrepene i stadig større grad rettet mot dagens rødgrønne regjering som «de som har lagt landet åpent for masseinnvandring av muslimske ekstremister».
Flere mellomledere i Fremskrittspartiet fikk fritt spillerom til en stadig mer brutal retorikk, her fra en kronikk i Norges største avis Aftenposten av lederen for Fremskrittspartiets Oslo-avdeling: «Vi ønsker å stille etterkrigstidens samfunnsarkitekt, Arbeiderpartiet (Ap), noen spørsmål; Hva var galt med norsk kultur, siden dere er fast bestemt på å erstatte den med noe dere kaller flerkultur? Hva er målet med å dolke vår egen kultur i ryggen? Hvilket land bruker dere som rollemodell for det flerkulturelle eksperimentet? Det er Ap som har åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen. Det er Ap som gir oss tusenvis nye nordmenn fra ulike kulturer og ukulturer hvert eneste år. Det er Ap som sørger for at norskkulturelle rømmer flere av Oslos bydeler, og etterlater seg enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn… Norsk kultur er summen av det vi feirer på 17. mai: Felles land, historie, tradisjoner, språk, høytider, religionsbakgrunn, verdigrunnlag, kulturarv, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, forsvar, nasjonalsang, kongehus, landslag og tusen andre små og store ting som utgjør et kulturfellesskap. Det er norsk kultur for alle dere som er tilgjort uvitende. Det er norsk kultur i all sin variasjon – slik alle sterke, stolte kulturer har variasjoner. Ferdig diskutert. Og det leder oss tilbake til utgangspunktet. Hvorfor var ikke det bra nok for Arbeiderpartiet? …Men, vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med «flerkultur»? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten «skutt blir den som …»! Vil vi noen gang føle oss «flerkulturelle»? Aldri i verden!».
Dette er skrevet av en av Fremskrittspartiets fremste tillitsmenn, et parlamentsmedlem og mulig finansminister i en kommende konservativ regjering. Partileder Siv Jensen tok aldri avstand fra denne betendte retorikk om Arbeiderpartiets dolkestøt og landsforæderi, selv ikke nå etter at Behring Breivik benyttet seg av samme begrunnelse for å bombe regjeringen og deres ungdomsbevegelse.
Breiviks Cut, Copy and Paste-filosofi
Islamkritikkens grumsete farvann har mange «pene og anstendige mennesker» som hovedaktører. I løpet av det siste året, frem til Behring Breiviks politiske massedrap, har «pene, borgerlige mennesker» i solide samfunnsposisjoner i stadig større grad benyttet seg av slike landsforæder- og dolkestøts-retorikk og utpekning av femte-kolonister i krigen mot islam, så det er kanskje ikke så underlig at dette også var essensen i Behring Breiviks «manifest for europeisk selvstendighet». Her er det side opp og side ned om hvordan arbeiderbevegelsen og «kultur-marxistene» har forrådt nasjon. Det mest påfallende med denne 1500-siders begrunnelse for å angripe regjeringen og sosialdemokratenes ungdomsleir er at den i hovedsak er et rent Cut, Copy and Paste-dokument, side opp og side ned med sitater fra debattører som påberoper seg å ville beskytte vestens kultur og demokrati. Her er det ingen Hitler-nazisme, rasistiske eller antisemittiske slagord, men en tilsynelatende analytisk tilgang til kultur- og religionskonflikter. Det eneste sted det kammer helt over blir hans tempelridder-romantikk og bombeoppskrifter, men ellers er det en retorikk som ikke er forskjellig fra den fremadstormende «demokratiske» høyreside over hele Europa og USA.
Den mest siterte samfunnsdebattant i Breiviks Cut/Copy/Paste er en hyperaktiv norsk blogger og akademiker som skriver under pseudonymet «Fjordman» og som har vært mest aktiv på «Gates of Vienna», den største europeiske debattside for islamofober. Men Fjordman er ikke mer uglesett at han får sitt eget kapitel i boken «Selvmordsparadigmet» av dr.scient Ole Jørgen Anfindsen, en samfunnsdebattant som også har forsøkt å «fornye» rasebegret og intelligensforskning, men som likevel har fått gjennomslag i medier, ikke minst gjennom sin nettside honestthinking.org.
Nettstedet document.no er det største norske nettstedet for innvandringskritikk og islamofobe beskrivelser av samfunnet, dog i en pyntelig språkform. Det er likevel ikke tilfeldig at Anders Behring Breivik det siste årene har vært aktiv nettopp på dette «borger-journalistiske» websted. Websidens redaktør, Hans Rustad, forsøker nå desperat å distansere seg fra Breivik, og marginalisere hans deltagelse i miljøet rundt document.no. Men Rustad er den som mest av alt har forsøkt å gi kulturchauvinistisk fundert anti-islamisme og innvandringsmotstand et skinn av respektabilitet, og kun være en kulturkonservativ bekymring over det «multikulturelle samfunn», milevis fra brølende nazi-skinnheads voldsorgier.
Redaktør Hans Rustad er en intellektuell, omkring 60 år gammel, som tidligere arbeidet i flere norske aviser. Som solid støtte for Israel, har Rustad alltid slått hårdt ned på ethvert tilløp til antisemittiske kommentarer på sin webside, noe som har holdt tradisjonelle nazister vekk. Men denne viktige grensegangen mot tradisjonell rasisme blir dessverre ikke nok for å holde en mann som Behring Breivik ute, siden han også «støtter» Israel, ut fra en betraktning om at Israel er viktig i bekjempelsen av islam.
De siste par årene har retorikken på document.no blitt grovere, og det var meget typisk at hetsen mot antirasister og Arbeiderpartiet har blitt mer og mer dominerende. Den norske utenriksministeren har blitt døpt om til Judas Gahr Støre, ikke Jonas, og regjeringspartiet har fått betegnelsen Araberpartiet i stedet for Arbeiderpartiet, slik at Rustads «saklighetskrav» er åpenbart ikke så sterkt lenger.
Human Rights Service
En annen muslimofob gruppe med sterk innflytelse i det norske samfunn er Human Rights Service, ledet av journalisten og forfatteren Hege Storhaug. Hun har gått en lang vei fra sitt venstreradikale og feministiske utgangspunkt, til i dag å være den fremste premissleverandør for Fremskrittspartiet. Hennes feministiske tilnærming har gjort at hun ikke vært Behring Breiviks favoritt, siden han plasserer feminismen som en del av det han kaller den samfunnsundergravende «kulturmarxismen og politiske korrekthet», men også hun benytter seg i stor grad av nasjonalisme og landsforeder-retorikk. I en kronikk om en demonstrasjon mot muslimhets skrev hun i Norges største avis: «Det startet på samme sted som der quislingene på 30-tallet samlet massene: Rundt 3000 menn mønstret Universitetsplassen i Oslo 12. februar, mange ikledd samme kodeks som islamstifteren Muhammed: Lang kjortel, posebukser til ankelhøyde, hodeplagg, pluss fullskjegg. Med tyngde viste de forakt for det samfunnet som har gitt dem alt av goder.»
Det må sies at det er vanskelig å finne noen større plass i Oslo som ikke ble brukt til mønstringer av nazister og okkupasjonsmakten under krigen, men ved å henvise til quislingene plasserer Storhaug hvem som nå er forrædere uten å si det direkte. En annen forfatter med bosted i Oslo som har hatt stor påvirkning av tankegangen og språkbruken rundt islam og muslimer er den amerikanske forfatteren Bruce Bawer. Hans bøker «While Europe Slept»og «Surrender: Appeasing Islam, Sacrificing Freedom» om Eurabia, konspirasjonsteorien om en muslimsk overtagelse av Europa som skjer i allianse med venstresidens politikere og humanister, har hatt stor betydning for Breiviks Cut, copy og Paste-tankegang.
Multikulti Traitor Hunting Permit
Multikulti Traitor Hunting Permit stod det trykt på en av Anders Behring Breiviks hjemmelagde uniformer. Det er mange som har gitt ham inntrykk av at jakt på «multikulti-forædere» er en ærerik oppgave, og at bekjempelse av islam med alle midler er en forutsetning for Europas overlevelse. Alle disse påberoper seg nå ansvarsfrihet for Breiviks handlinger – de har kun har brukt sin ytringsfrihet, og ikke kommet med direkte oppfordring til vold. Kanskje det er grunn til å sitere en klok tysker med erfaring fra å bli utpekt som skadedyr og samfunnsfare; Victor Klemperers «LTI – Lingua Tertii Imperial – Det Tredje Rikes sprog»:
”Ord kan virke som bitte små doser arsenik: De sluges ubemærket, de synes ikke at have nogen virkning, men efter nogen tid viser giftens virkning alligevel”.
